Min fødselsopplevelse

Jeg visste med en gang at Linnea snart skulle melde sin ankomst morgenen, torsdag 26. Januar, da jeg kjente den første rien ta tak i magen og ryggen min. Jeg hadde hele svangerskapet lurt på om jeg ville “skjønne” når fødselen var i gang, hva som var rier osv – og det kan jeg underskrive på at det fantes virkelig ingen tvil da de kom! Klokken var syv – halv åtte om morgenen og samboerens første slumrealarm hadde gått av. Jeg skulle snu meg i senga og kjente et skikkelig tak bak i ryggen og nede i magen som fikk meg til å holde pusten i et lite minutt før de var helt borte igjen. Slik gjentok de igjen med ca 10 minutters intervall gjennom hele formiddagen…

Jeg husker jeg lå på sofaen nede i stuen og prøvde å se på noen episoder med Vampire Diaries mens jeg hvert åttende til tiende minutt holdt pusten og lurte på om jeg skulle ringe samboeren på jobb for å fortelle han at jeg faktisk hadde rier. Jeg hadde bestemt meg for å være lengst mulig hjemme, men for å forsikre meg om at jeg ikke gjorde noe dumt (siden jeg var hjemme alene) så ringte jeg føden og lurte på når de mente jeg burde komme inn med tanke på familiens historie med raske fødsler osv. De sa jeg kunne ta meg en dusj i første omgang og etterpå prøve å slappe av så godt jeg kunne, også var jeg velkommen på føden når riene hadde fem minutters mellomrom. 5 minutter tenkte jeg.. Da har jeg god tid siden mine lå på mellom 7-9 minutter mellomrom og jeg bestemte meg derfor for å gjøre som de sa. I dusjen derimot kom riene mye hyppigere og jeg klarte ikke å stå der inne, så jeg nærmest krøp ut – fikk på meg en pysjamas og krøp videre til sengen.. Der ble jeg liggende med rier på 7 minutters mellomrom frem til samboeren min kom hjem fra jobb i firetiden.

DA eksploderte riene og de var nede i 5, 4 og 3 minutters mellomrom med en gang og splæsj der gikk jaggu meg vannet utover hele madrassen også! Heldigvis hadde vi ordnet oss med tisselaken påforskudd slik at en eventuell vannavgang ikke ville ødelegge madrassen. Det var helt merkelig hvordan alt eksploderte da samboeren kom hjem… Det var akkurat som om kroppen min hadde “holdt igjen” og “ventet” til han kom hjem fra jobb…  Uansett, vi fikk det virkelig travelt da vannet gikk. Jeg prøvde å få på meg noe annet enn pysjamas, samboeren fløy rundt og samlet det siste som skulle i fødebagen og på 1-2-3 gikk vi plutselig inn på fødeavdelingen på Kristiansund Sykehus… Jeg med joggebukse, hettegenser, stort skjerf og crocs… Skikkelig lekkert syn

På føden ble vi møtt av ei veldig hyggelig jordmor, vi ble ført inn på en ledig fødestue, jeg fikk skifte til sykehusskjorte og nettingtruse (haha) og ble koblet på en maskin som målte rier og hjertefrekvensen til Linnea… Riene var virkelig uutholdelige på dette stadiet – så vonde at de ikke kan beskrives. De kom med alt for tette mellomrom slik at jeg ikke fikk puste! Jordmoren sjekket åpning – som var 2 cm da vi kom inn. Siden de voldsomme riene kom så tett at jeg ikke rakk å få slappe av mellom dem og det samtidig ikke hadde blitt mer åpning enn 2 cm, så fikk jeg spørsmål om jeg ønsket epidural og jeg kunne ikke ha vært lykkeligere for at jeg fikk det spørsmålet!! For JAAA det ønsket jeg! Jeg husker at jeg ble så sykt glad for at jeg fikk en jordmor som tilbød dette uten at jeg trengte å mase. Jeg hadde hørt så mye på forhånd om at de fleste jordmorene visstnok pushet på å føde uten smertestillende, så jeg hadde gruet meg til å begynne syte til meg epidural… Men jordmoren min sa at hun ikke skjønte hvorfor vi skulle leve i urtiden med så voldsomme smerter når vi heller kunne få epidural og heller få en fin fødselsopplevelse. Klok kvinne ♥

Epiduralen ble riktignok noe utsatt likevel siden jordmoren min måtte forlate oss for et hastekeisersnitt og anestesien var opptatte med en ambulerende uttrykning. .. Vi ble i mellomtiden (ca. kl 18.00) vist inn på et bad hvor jeg kunne få muligheten til å prøve å slappe av i badekaret mens hun var borte. Dette hadde jeg sett frem til siden jeg elsker å bade og vet at vann kan ha en smertelindrende effekt, eller i allefall få meg til å slappe av. MEN badekar fungerte IKKE på meg! Riene ble enda mer intense (om mulig!!?!) og jeg fikk ikke til å puste i det hele tatt. Det endte med at samboeren min måtte dra i snoren, det kom en annen jordmor og begge hjalp meg opp av badekaret, fikk tørket meg og ført meg tilbake til fødestuen igjen. Der fikk jeg en våt og kaldt klut i pannen og jobbet meg gjennom verdens verste rier.

Jordmoren min kom raskt tilbake og klokken 19.30 syntes de at riene mine ble så intense at de valgte å gi meg petidin og buscopan siden Epiduralfolkene ikke hadde kommet enda. Da ble jeg skikkelig sløv, men fikk til å slappe av litt mer mellom riene enn tidligere, men smertene var like intense. Dette var en litt komisk periode under fødselen hvor jeg visstnok sa mye rart mellom riene… Haha! Glad jeg ikke husker så mye fra akkurat denne tiden. Det eneste jeg husker er at jeg hang over Arnt Erik under riene og flakset med hendene for å prøve å avlede meg selv fra de grusomme smertene fra riene…

Klokken 21.00 kom endelig anestesien med den etterlengtede epiduralen! Jeg hadde nå 5 cm åpning. Det fantes ikke vondt å bli stukket med nål i ryggen! Jeg husker det tok litt tid å få den siden jeg måtte sitte helt stille da han holdt på bak der, men jeg fikk konstant rier som forstyrret… Epiduralen var virkelig en befrielse! Guds gave til en fødende kvinne! Jeg ble straks smertefri og kjente bare små antydninger til press mens riene kom. Jeg gikk fra å ligge for døden til å sitte oppreist i sengen å spise kveldsmat sammen med Arnt Erik! Det eneste negative med epiduralen var at den stanset riene mine litt – så fødselen stoppet litt opp og jeg måtte få drypp for å sette i gang riene igjen. Med andre ord, fødselen endte opp med å ta litt lengere tid enn hva den ville ha gjort uten. Men det hadde ingenting å si for meg. Heller flere timer uten smerter enn en kjappere fødsel med smerter!

Midt i vaktskiftet for kvelden kommer vi på at jeg ikke hadde vært på do siden badekarepisoden! Det ble litt krise siden jeg ikke fikk til å gå på do ved dette tidspunktet. Prøvde på do, i bekken osv, men det kom ingen dråper og jeg hadde jo drukket uendelig mye energidrikke gjennom riene frem til da pluss sikkert en hel kartong med melk til kvelds! De (jordmoren jeg hadde gjennom kvelden og den nye som kom på vakt) bestemte seg for å sette kateter slik at de fikk tømt blæren min før fødselen. Dette endte opp med å bli et problem siden de ikke kom til med kateteret inn i blæren.. De prøvde sikkert seks ganger før de gav opp og ringte etter gynokolog… Hodet til lillemor hadde nemlig kommet så langt ned at det klemte på urinlederen og gjorde at de ikke fikk kateteret forbi. Gynokologen kom rundt midnatt og det endte med at de fysisk dyttet Linneas hode litt tilbake for å komme til med kateteret. Heldigvis gikk dette smertefritt for seg pga epiduralen og de fikk tømt blæren min. Samtidig kunne gynokologen fortelle at jeg hadde 10 cm åpning, altså full åpning. Da ble epiduraldryppet slått av slik at jeg skulle få muligheten til å kjenne pressriene skikkelig og aktivt få være med på denne fasen.

(Nølte lenge om jeg skulle legge ut dette bildet, haha… Det er så fælt! Men slik er sannheten, umulig å se fresh ut etter flere timer med dødens rier, nær drukningsulykke i badekaret og dop!)

Klokken 01.00 bestemte jeg meg for å komme meg opp i prekestolen for å stå mest mulig. Tyngdekraft gjør jo underverker! Jeg stod og underholdte sambo og jordmor med skikkelig “lekre” hoftebevegelser frem til 01.30 – da satte pressriene i og jeg ble lagt i fødesengen på rygg og holdt selv beina mine opp, mens Arnt Erik støttet nakke/hodedelen min. Perfekt fødestilling! Det gikk 3 pressrier (trakk pusten dypt inn og presset alt jeg greide tre ganger på en rie). Linnea var ute på bare 7 minutter! Og kom til verden kl 01.37 på natten. Stakkars de som hadde naborom til fødestuen den natten for herremin som jeg brølte mens jeg presset! Ikke fordi jeg syntes det var så vondt, men mer fordi jeg jobbet så intenst med å få henne raskt ut.

Jeg husker vi fikk spørsmål om vi ville kjenne på hodet hennes i det hun var i ferd med å komme, men det takket vi pent nei til. Ingen behov for å begynne med det når en to sekunder etterpå har hele babyen oppå seg og kan kjenne og stryke så mye en vil. Jeg er glad for at AE ikke ville det heller og at han holdt seg på den rette siden av fødselen. Jeg hadde gitt streng beskjed om at jeg ikke ønsket at han skulle stå og se rett inn i actionen. Det er et skrekksyn jeg ikke unner noen menn å få limt inn på netthinnen…

Uansett – Linnea var kommet til verden ♥ Hun gråt, var frisk og hadde ti fingrer og ti tær!

♥♥♥ Verdens lykkeligste øyeblikk ♥♥♥

Linnea var verdens fineste – og skikkelig ren og fin da hun kom. Det er visstnok noe med at babyene ikke er så talgete og slikt når mor har gått over termin. Hun var 50 cm lang og 3830 gram tung.

Vi fikk servert “champagne” på brett med norske flagg, far fikk klippe navlestrengen og vi ble værende noen timer alene inne på fødestuen med gullet i etterkant. Bare den nybakte mammen, pappaen og verdens fineste Linnea <3 Dette var det lykkeligste øyeblikket i hele mitt liv! Vi hadde endelig blitt en liten familie på tre!

Jeg føler i ettertid at jeg har hatt en kjempefin fødsel og kunne allerede rett etter at Linnea kom til verden si at jeg absolutt ikke var skremt bort til en eventuell fødsel nummer to (med epidural selvfølgelig!!). Selv om åpningsfasen tok sin tid og jeg trodde jeg skulle dø av riene, så var alt glemt da lillemor kom. Utdrivelsesfasen, eller pressfasen, hadde jeg gruet meg skikkelig til etter å ha fått servert hundre skrekkhistorier om hvor j*vlig det skulle være, men det var bare tull for min del. Det var ingen problem å få ut Linnea, hun kom jo i raserfart mens mamma selv presset som en tulling! Riene i forkant var absolutt mye verre enn selve fødselen! Jeg var også utrolig heldig med begge jordmorene vi fikk! De var kjempehyggelige og gjorde fødselsopplevelsen til det den var. Helt klart at det er viktig med en flink (og snill) jordmor når en går gjennom noe slikt.

Sånn, det var min fødselshistorie. Det tok sin tid å få det skrevet og ble kanskje noe rotete, men det er vanskelig å ta for seg en slik opplevelse i bare et blogginnlegg. Det er så utrolig mange opplevelser og følelser inn i bildet.

Postet i Graviditet, Linnea <3, Mammarollen | 74 Kommentarer »